"La oss slå sammen, venner": hvorfor det lindrer smerten

Lider du av regelmessige smerter eller skal du ha en engangsmedisinsk prosedyre som lover ubehag? Be en partner om å være der og holde hånden din: det er sannsynlig at når en kjære berører oss, er hjernebølgene våre synkroniserte og vi føler oss bedre som et resultat.

Tenk tilbake på barndommen din. Hva gjorde du da du falt og skadet kneet? Mest sannsynlig hastet de til mamma eller pappa for å klemme deg. Forskere tror at berøringen av en kjær virkelig kan helbrede, ikke bare følelsesmessig, men også fysisk.

Nevrovitenskap har nå nådd det punktet som mødre rundt om i verden alltid har følt intuitivt: berøring og empati hjelper til med å lindre smerte. Det mødrene ikke visste er at berøring synkroniserer hjernebølger og at det er dette som mest sannsynlig fører til smertelindring.

"Når noen andre deler smertene sine med oss, utløses de samme prosessene i hjernen vår som om vi selv har det," forklarer Simone Shamai-Tsuri, en psykolog og professor ved Universitetet i Haifa.

Simone og teamet hennes bekreftet dette fenomenet ved å utføre en rekke eksperimenter. Først testet de hvordan fysisk kontakt med en fremmed eller romantisk partner påvirker smerteoppfatningen. Smertefaktoren var forårsaket av varmeeksponering, som føltes som en liten forbrenning på armen. Hvis forsøkspersonene i det øyeblikket holdt hender med en partner, ble ubehagelige opplevelser lettere tolerert. Og jo mer partneren sympatiserte med dem, jo ​​svakere vurderte de smertene. Men berøringen av en fremmed ga ikke en slik effekt.

For å forstå hvordan og hvorfor dette fenomenet fungerer, brukte forskerne en ny elektroencefalogramteknologi som gjorde det mulig for dem å måle signaler i hjernen til forsøkspersonene og deres partnere samtidig. De fant ut at når partnere holder hender og en av dem har smerte, synkroniseres hjernesignalene deres: de samme cellene i de samme områdene lyser opp.

"Vi har lenge visst at det å holde en annens hånd er et viktig element i sosial støtte, men nå forstår vi endelig hva denne effekten er," sier Shamai-Tsuri.

For å forklare, la oss huske speilnevroner – hjerneceller som er opphisset både når vi selv gjør noe og når vi bare observerer hvordan en annen utfører denne handlingen (i dette tilfellet får vi selv en liten forbrenning eller ser hvordan partneren får det). Den sterkeste synkroniseringen ble observert nettopp i hjerneområdet i samsvar med oppførselen til speilnevroner, så vel som i de der signaler om fysisk kontakt kommer.

Sosiale interaksjoner kan synkronisere pust og hjertefrekvens

"Kanskje i slike øyeblikk er grensene mellom oss og den andre uskarpe," foreslår Shamai-Tsuri. "En person deler bokstavelig talt smerten sin med oss, og vi tar bort en del av den."

En annen serie eksperimenter ble utført ved bruk av fMRI (funksjonell magnetisk resonansavbildning). Først ble det laget et tomogram for partneren som hadde det vondt, og den kjære holdt hånden hans og sympatiserte. Så skannet de hjernen til en sympatisør. I begge tilfeller ble det funnet aktivitet i den nedre parietallappen: området der speilnevroner befinner seg.

Partnere som opplevde smerter og som ble holdt i hånden hadde også redusert aktivitet i insulaen, den delen av hjernebarken som blant annet er ansvarlig for å oppleve smerte. Partnerne deres opplevde ingen endringer i dette området, siden de ikke opplevde fysisk smerte.

Samtidig er det viktig å forstå at selve smertesignalene (forskere kaller denne smertefulle eksitasjonen av nervefibre) ikke endret seg - bare følelsene til forsøkspersonene endret seg. "Både styrken til virkningen og styrken av smerten forblir den samme, men når "meldingen" kommer inn i hjernen, skjer det noe som gjør at vi opplever følelsene som mindre smertefulle."

Ikke alle forskere er enige i konklusjonene Shamai-Tsuri-forskerteamet har nådd. Dermed mener den svenske forskeren Julia Suvilehto at vi kan snakke mer om korrelasjon enn om årsakssammenheng. Ifølge henne kan den observerte effekten ha andre forklaringer. En av dem er kroppens respons på stress. Når vi er stresset, ser smerten ut til å være sterkere enn når vi slapper av, noe som betyr at når en partner tar hånden vår, roer vi oss ned – og nå har vi ikke så vondt.

Forskning viser også at sosiale interaksjoner kan synkronisere pusten og hjertefrekvensen vår, men kanskje igjen fordi det å være rundt en kjære roer oss ned. Eller kanskje fordi berøring og empati i seg selv er behagelige og aktiverer områder i hjernen som gir en «smertelindrende» effekt.

Uansett forklaring, neste gang du går til legen, spør partneren din om å holde deg med selskap. Eller mamma, som i gode gamle dager.

1 Kommentar

Legg igjen en kommentar