Husk hver dag i alle detaljer: hvem sa hva og hva han hadde på seg, hvordan været var og hvilken musikk som ble spilt; hva som skjedde i familien, i byen eller i hele verden. Hvordan lever de som har et fenomenalt selvbiografisk minne?
Gave eller pine?
Hvem av oss ville ikke ønske å forbedre hukommelsen vår, hvem ville ikke ønske at barnet deres skulle utvikle superkrefter for memorering? Men for mange av dem som "husker alt", forårsaker deres merkelige gave betydelige ulemper: minner dukker stadig opp så levende og detaljert, som om det hele skjedde akkurat nå. Og det handler ikke bare om de gode tidene. "All smerten som oppleves, harme blir ikke slettet fra hukommelsen og fortsetter å bringe lidelse," sier nevropsykolog fra University of California i Irvine (USA) James McGaugh. Han studerte 30 menn og kvinner med fenomenal hukommelse og fant ut at hver dag og time i livet deres for alltid er gravert inn i minnet uten noen anstrengelse *. De vet bare ikke hvordan de skal glemme.
emosjonelt minne.
En av de mulige forklaringene på dette fenomenet er sammenhengen mellom hukommelse og følelser. Vi husker hendelser bedre hvis de er ledsaget av levende opplevelser. Det er øyeblikkene med intens skrekk, sorg eller glede som i mange år forblir uvanlig levende, detaljerte bilder, som i sakte film, og med dem – lyder, lukter, taktile sensasjoner. James McGaugh antyder at kanskje hovedforskjellen mellom de med superminne er at hjernen deres konstant opprettholder et veldig høyt nivå av nervøs spenning, og supermemorisering er bare en bivirkning av overfølsomhet og eksitabilitet.
Besettelse av hukommelse.
Nevropsykologen la merke til at de som "husker alt" og de som lider av tvangslidelser, de samme områdene i hjernen er mer aktive. Tvangslidelse manifesteres i det faktum at en person prøver å kvitte seg med forstyrrende tanker ved hjelp av repeterende handlinger, ritualer. Den konstante tilbakekallingen av hendelsene i livet ditt i alle detaljer ligner tvangshandlinger. Folk som husker alt er mer utsatt for depresjon (selvfølgelig – å stadig bla gjennom alle de triste episodene i livet deres i hodet!); i tillegg er mange psykoterapimetoder ikke til nytte for dem – jo mer de forstår fortiden deres, jo mer fikserer de på det dårlige.
Men det er også eksempler på harmoniske "forhold" til en person med hans superminne. For eksempel forteller den amerikanske skuespillerinnen Marilu Henner (Marilu Henner) villig hvordan hukommelsen hjelper henne i arbeidet hennes: det koster henne ikke noe å gråte eller le når manuset krever det – bare husk en trist eller morsom episode fra hennes eget liv. "I tillegg, som barn, bestemte jeg meg: siden jeg fortsatt husker hvilken som helst dag, god eller dårlig, så bør jeg prøve å fylle hver dag med noe lyst og gledelig!"
* Neurobiology of Learning and Memory, 2012, vol. 98, № 1.