PSYkologi

Det har blitt sagt så mye og variert om barnslig grusomhet (og også egoisme, taktløshet, grådighet og så videre) at det ikke nytter å gjenta. La oss umiddelbart ta konklusjonen: barn (så vel som dyr) kjenner ikke samvittigheten. Det er verken et grunnleggende instinkt eller noe medfødt. Det er ingen samvittighet i naturen, akkurat som det ikke er noe finanssystem, statsgrenser og ulike tolkninger av romanen «Ulysses» av Joyce.

Blant voksne er det forresten mange som har hørt om samvittighet. Og han lager en smart min for sikkerhets skyld, for ikke å havne i et rot. Dette er hva jeg gjør når jeg hører noe som "volatilitet". (Djevelen vet hva det handler om? Kanskje, vil jeg forstå av samtalepartnerens videre resonnement. Ellers, enda bedre, viser det seg ifølge en av Murphys lover at teksten helt beholder sin mening selv uten misforståtte ord).

Så hvor kommer denne samvittigheten fra?

Siden vi ikke vurderer ideene om en skarp bevissthetsoppvåkning, et gjennombrudd av en sosiokulturell arketype inn i tenåringspsyken, eller en personlig samtale med Herren, gjenstår ganske materielle ting. Kort fortalt er mekanismen som følger:

Samvittighet er selvfordømmelse og selvstraff for å ha gjort «dårlig», «ondt».

For å gjøre dette må vi skille mellom «godt» og «ondt».

Skillet mellom godt og ondt er lagt i barndommen i modusen for banal trening: for "gode" priser de og gir søtsaker, for "dårlige" slår de. (Det er viktig at BEGGE polene settes til side på sensasjonsnivå, ellers vil ikke effekten av utdanning fungere).

Samtidig gir de ikke bare søtsaker og beat. Men de forklarer:

  • hva var det — «dårlig» eller «god»;
  • hvorfor det var «dårlig» eller «bra»;
  • og hvordan, med hvilke ord anstendige, veloppdragne, gode mennesker kaller det;
  • og de gode er de som ikke blir slått; dårlige - som blir slått.

Da er alt ifølge Pavlov-Lorentz. Siden barnet samtidig med et godteri eller et belte ser ansiktsuttrykk, hører stemmer og spesifikke ord, pluss opplever følelsesmessig mettede øyeblikk (forslag går raskere), pluss generelle barns suggestibilitet fra foreldre - etter noen få (ti) ganger har vi klart koblede reaksjoner. Ansiktsuttrykkene og stemmene til foreldrene begynner akkurat å endre seg, og barnet har allerede "forstått" hva han gjorde "bra" eller "dårlig". Og han begynte å glede seg på forhånd eller - som er mer interessant for oss nå - å føle seg elendig. Krymp og vær redd. Det vil si «gjennomtrenge» og «innse». Og hvis du ikke forstår ved de første tegnene, så vil de si ankerord til ham: "ondskap", "grådighet", "feighet" eller "adel", "ekte mann", "prinsesse" - slik at det kommer raskere. Barnet blir utdannet.

La oss gå videre. Barnets liv fortsetter, utdanningsprosessen fortsetter. (Treningen fortsetter, la oss kalle ved deres riktige navn). Siden målet med trening er at en person skal holde seg innenfor grenser, forby seg selv å gjøre unødvendige ting og tvinge seg selv til å gjøre det som er nødvendig, roser nå en kompetent forelder - "bra" - for det faktum at barnet "forsto hva han gjorde det dårlig» og han straffet seg selv for dette - for det han går gjennom. I det minste blir de som er "bevisste", "tilsto", "angrende" straffet mindre. Her knuste han en vase, men gjemte den ikke, dumpet den ikke på katten, men — nødvendigvis «skyldig» — kom SEG SELV, innrømmet at han var SKYLDIG og KLAR TIL STRAFF.

Voila: barnet finner fordelene med selvbebreidelse. Dette er en av hans magiske måter å unngå straff, myke opp. Noen ganger gjør til og med uredelig oppførsel til verdighet. Og hvis du husker at den viktigste integrerte funksjonen til en person er å tilpasse seg, så er alt klart. Jo oftere en person i barndommen måtte klippe av flere personer for «samvittighet» og redusere antallet for «samvittighetsfullhet», desto mer pålitelig ble slike opplevelser innprentet på refleksnivå. Ankere, om du vil.

Fortsettelsen er også forståelig: når en person (allerede voksen), ser, føler, påtar seg en TRUSSEL (om en velfortjent straff eller noe som bare serveres som straff - var og er det mange kriminelle og hærkamerater for slike triks), begynner han å ANGRE – AP! — å unnslippe folket, å myke opp fremtiden, ikke å gripe den fullt ut. Og vice versa. Hvis en person oppriktig ikke ser en trussel, så "ingenting sånt", "alt er bra". Og samvittigheten sover med den søte drømmen om en baby.

Bare én detalj gjenstår: hvorfor leter en person etter unnskyldninger foran seg selv? Alt er enkelt. Han leter etter dem ikke foran ham. Han øver på forsvarstalen til de (noen ganger veldig spekulative) som han tror en dag vil komme og be om ugagn. Han erstatter seg selv i rollen som dommer og bøddel. Han tester argumentene sine, han ser etter de beste grunnene. Men dette hjelper sjelden. Tross alt husker han (der, i det ubevisste dypet) at de som rettferdiggjør seg selv (motstå, jævler!) også får for «samvittighetsløshet», og de som ærlig angrer — avlat for «samvittighet». Derfor vil de som begynner å rettferdiggjøre seg selv foran seg selv ikke bli rettferdiggjort til slutten. De leter ikke etter «sannheten». A — beskyttelse mot straff. Og de vet fra barndommen at de priser og straffer ikke for sannheten, men for - LYDIGHET. At de som (hvis) vil forstå, ikke vil se etter det "rette", men etter det "realiserte". Ikke «å fortsette å låse seg inne», men «frivillig å forråde seg selv i hender». Lydig, håndterlig, klar for «samarbeid».

Å rettferdiggjøre seg selv for samvittigheten er nytteløst. Samvittigheten gir slipp når straffriheten (om enn tilsynelatende) kommer. I det minste som et håp om at «hvis det ikke har vært noe så langt, så vil det ikke være mer».

Legg igjen en kommentar